Barna på Good Hope blir boende på barnehjemmet til de er ferdig med primary school (8.klasse) og etter det får de støtte til å gå på High School og bor da på internat i 4 år. I desember hadde vi avskjedsfest for 4 avgangselever som nå har flyttet ut. Dermed ble det ledige senger på huset og ledelsen har fått mange henvendelser fra lærere og sosialarbeidere som vil plassere unger de kjenner til. I går dro Nancy, Imelda og jeg (Turid) av gårde før sola hadde stått opp, for å sjekke tilstanden hos fire familier. Vi kjørte fire-fem timer øst-over, forbi grønne og frodige områder i starten, men etterhvert ble det mer og mer tørt landskap. Mais-og grønnsaksåkrene var mer eller mindre visnet mens de ennå var små planter og elvene var uttørka. På nyhetene her i Kenya snakkes det mye om sult i en del områder i landet, om folk som koker frukt som ennå ikke er moden, bare for å ha noe å spise. Barn plukker noe som ligner på frukt i skogen, men som dessverre er giftig... Et av disse områdene dro vi til i går, langt utforbi allfarvei, ut på steppene, forbi spredte, små hytter med stråtak, over tørrlagte, steinete elveleier...firehjuls-trekkeren fikk kjørt seg !!
Kathrin er ei 10 år gammel jente som vi besøkte. Moren hennes døde da hun var to mnd. (faren er ukjent) og hun har siden bodd hos onkelen og hans familie. De har syv egne unger også å ta seg av, og de prøver å klare seg med å dyrke litt, noe som er ganske håpløst i tørre perioder som nå. Kathrin var ei stille og alvorlig jente som var mye mer tilbaketrekt og skeptisk enn de andre søskenbarna sine. Hun var veldig liten for alderen og hadde den karakteristiske bulende magen. Det ble raskt bestemt at hun skulle bli med til Good Hope. Stille hentet hun karakterboka si, og var klar til å dra... ikke ei mine, og ingen protest...
Sammen med kontakten vår, ungenes lærer, og chief'en i området, kjørte vi videre til neste familie. Sarah og Benjamin mistet foreldrene sine for fem år siden og har bodd hos onkelen og hans familie siden. Sønnen til denne onkelen hadde dratt av gårde for å finne arbeid, og datteren jobbet også som hushjelp langt borte. Dermed ble alle syv ungene overlatt til besteforeldrene, som totalt tok seg av 9 unger. De bodde i ei lita hytte hvor tre og fire unger delte seng, en liten to-åring lå hos besteforeldrene, og Benjamin (11), som var eldst, bodde alene i onkelens hytte for å passe på den mens han var borte. Samme historien her, med uttørka åker og skittent brunt vann fra elva langt borte, elendig utstyrt hytte og en bønn om å hjelpe barna... Vi leverte maismel og ris, plassert to nye unger i bilen og kjørte videre over rødbrune stepper.
De samme historiene møtte oss hos de neste familiene. Unger som har mistet foreldrene sine, og som vokser opp hos gamle besteforeldre som ikke har mulighet til å ta vare på dem. Christin, ei 13 år gammel jente, sto stille og gråt da hun forsto at hun ikke skulle bli med oss, og bad om å få være med sammen med de to brødrene sine. Good Hope tar i utgangspunktet imot unger mellom 5 og 10 år, men det skar oss i hjertet å se reaksjonen hennes, så etter en rask diskusjon fikk hun også være med! Lillebroren på knapt 4 og storesøster på 17 er igjen hos bestemoren. Minstemann er naturlig nok veldig knyttet til bestemoren, men vi planlegger at han kan komme for korte perioder for å få en myk tilvenning, slik at han kan flyttes neste år når han er klar for å begynne på skolen.
På slutten av runden hadde vi med syv nye unger som skal bo på barnehjemmet! Vi var tilbake i Nairobi i 22-tiden, og ble møtt av alle de andre ungene på barnehjemmet som jublende ønsket velkommen de nye ungene. Litt fortumlet, masse nye inntrykk, bare nye mennesker, ny type bygning...utrolig mye nytt for små barn! De ble tatt med i dusjen og fikk nye, rene klær og mat før de fikk lagt seg. Skulle gjerne lest tankene deres den kvelden...!
