JUL I KENYA

På skolens juleavslutning fremførte de yngste elevene julespill på god, gammeldags vis. Skikkelig koselig! Simon er gjeteren i midten, og på bildet under er han til høyre.

Etterpå fikk vi servert middag med dessert, kaker og kaffe, og de eldste elevene som spiller i band, underholdt med sang og musikk. David sang "Last christmas" ...

...mens Kristian holdt på å le seg i hjel... David tok helt av og oppførte seg som den fødte popstjerne :-) Stor applaus fikk de iallefall!!

...og litt mere jul...

Gutta boys er klar for julefeiring!

Julaften var vi alene, og det var veldig koselig! Farmor og farfar som var på besøk i desember, hadde med seg pinnekjøtt i kofferten, og når det endelig ble ferdigkokt utpå kvelden smakte det helt fantastisk! Og mens vi ventet på maten fikk vi tid til å spille spill. Og minstemann som ikke visste helt hvordan han skulle holde ut å vente på å få åpne pakkene, spant rundt på gulvet...

Til slutt på kvelden fikk alle guttene hver sin store pakke, med beskjed om å pakke opp på likt. De fniste og lo og var kjempespent. "An bevege seg jo!!" ropte først Kristian, og trakk seg litt unna. "Iiik...min og!! Hjelp, ka e dette??" fortsetter David, mens mamma og pappa skrattler, for eskene beveger seg virkelig! Det flaksa og kakla inni eskene, og guttene forsto ingenting..."Eg tør ikkje åpna! Ka e dette? An flytte jo på seg!! E det ei kanin? Nei, det e ein papegøye! E det ein papegøye??" Til guttenes store begeistring og overraskelse var det ei høne til hver oppi pakkene! Og alle bare lo! David har mast om å få høner siden i vår, men det har aldri blitt noe av, så da var det jo en passende anledning å få ei i julepresang :-)) Hønene ble plassert i samme bur som skilpaddene (ja for dem har vi også to av. Turid plukket dem med seg fra veikanten utpå landsbygda for ei stund siden. I tillegg til x antall kameleoner som flytter inn og ut med jevne mellomrom) og foreløpig er de gode venner!

Alle guttene i julens Liverpool-trøyer! Familien reklamerer stort for Carlsberg, så vi burde nesten bli sponset av dem etterhvert :-))

Nye barn på Good Hope

For ei stund siden var vi igjen ute på landsbygda og hentet 4 nye unger. Vi var i Ukambani, ca 3 timers kjøring øst for Nairobi. Vi var her også i januar i fjor, hvor vi tok imot tre søsken. Dette er et av de tørkeramma områdene i Kenya, hvor kvinnene står opp i to-tiden på natta for å begynne på vandringen etter vann. De går og går, og er ofte ikke tilbake før i 11-12 tiden på dagen, og begynner da å forberede dagens måltid. Det er de heldige. De som har noe å tilberede, de som har nok mais til et helt måltid om dagen. Mange har ikke det, og de går langt for å lete etter litt frukt eller bær å spise.

Vi besøkte en familie hvor bestemor og bestefar tok seg av 7 barnebarn. De hadde en liten åker hvor de dyrket mais og litt kål, men tørken var hard i høst, så de hadde ikke fått noe ut av avlingen. Dermed var det ikke noe på lageret, så de jobbet litt hos naboen og fikk litt mais av ham innimellom. Ellers spiste de mango, som ofte ble plukket før den var moden. Da måtte de koke den, men dette gir igjen problemer med magen... Vi tok imot Naomi 6 år, Ann 8 år og Joyce 9 år. Tre spinkle jenter, spesielt Ann, som har de litt innsunkne øynene og innhulte kinn, typiske trekk på underernæring.

Når vi er på outreach har vi alltid med oss litt mel som vi deler ut til familiene som vi besøker. Gleden og takknemligheten er utrolig stor over de få pakkene de får! Men da vet de iallefall at de har noe å spise de første dagene...

Paul er lillebroren til de tre søskenene vi tok imot i januar. En skjønn liten gutt på fire år som kom løpende mot oss da vi kom. Kjempeklar for å bli med oss! Han sa ha det til bestemor uten problemer, og skjønte nok ikke helt at det kommer til å bli lenge til han ser henne igjen...Sist vi var der, møtte vi ei krokete, gammel bestemor som hadde en enorm byrde å bære ved å ta seg av de 6 foreldreløse barnebarna. Men nå møtte vi ei dame som fremdeles er gammel, men som hadde fått hjelp med den store byrden og dermed kom oppreist og rak i ryggen! Paul var helt i ekstase over å få kjøre bil. Han prata og lo i ett, ingen forsto noe av stammespråket hans, men det hindret ikke gutten i å prate! Det gikk i ett, til han sovna på fanget mitt :-)

Storesøster på 15 hadde fått ei lita jente siden sist vi var der. Ei nydelig jente, og som vanlig når jeg ser en baby, spør jeg om å få lov til å holde henne. Det er greit, men etter en stund ser vi tårer som renner hos den unge moren, og vi skjønner ikke helt hva som er galt. Men det viser seg at hun er kjemperedd for at vi er kommet for å ta babyen hennes...det er jo det hun forbinder oss med...

Besøk av farmor og farfar

I lange tider har ungene gledet seg til farmor og farfar skulle komme! Tenk å få besøk av dem for andre gang her i Kenya, og faktisk tredje gang for farfar sin del!! De hadde med seg stappfulle kofferter, og mesteparten av det var til barnehjemmet. Det gikk trill rundt for ungene da de så alt snopet de hadde med seg, og alle ungene på tomta ble informert om berget av norsk snop som var hjemme hos oss, og kom i tur og orden for å se på herligheten... Og det var vel ikke til å unngå at noen ble litt snurt da de forsto at det ikke var til dem, men til ungene på barnehjemmet... Men smilene kom fort på plass igjen da farmor kom frem med norsk smågodt som var kun til dem!!

Farmor hadde med seg krumkakejern og sørget for at sønnen fikk den gode julestemningen med nybakte krumkaker og is :-)

Vi har hatt mye regn den siste tiden, men heldigvis var det stort sett sol og fint vær da vi hadde besøk, slik at vi kunne sitte mye ute og spise!

Festdag på Good Hope

Tusen takk til Marianne som valgte å gi alle pengene som hun fikk til 40 års dagen sin, til Good Hope!! Vi er utrolig takknemlige! Vi har kjøpt nye sko til alle barna, og fremdeles er det penger igjen :-) Vi fikk god rabatt siden vi kjøpte så mange par og i tillegg fikk vi et lite pennal til hver av dem. Akkurat det var midt i blinken, for vi hadde nettopp snakket om at de skulle hatt noe å oppbevare penn, blyant og visk i. Da blir det forhåpentligvis litt lettere for dem å passe på skrivesakene sine!

I går feiret vi også bursdagen til alle november-barna! I stedet for at alle feirer sin egen dag, blir det en felles feiring for de som er født i samme måned. Ingen av disse barna er vant med å feire bursdagen sin, de fleste vet ikke en gang fødselsdatoen sin, og mange har heller ikke noe forhold til hvor gamle de er, når de kommer til barnehjemmet. De fleste vet kanskje hvilket år de er født, og må regne seg frem til alderen derfra. Derfor er det en stor happening med bursdagsfeiring og en stor seanse når kaken skal skjæres. Alle som har bursdag skal holde på kniven og være med å skjære, mens de andre synger "Happy birthday" og "Can you cut the cake?". Etterpå får alle bursdagsbarna en kakebit i munnen, og deretter får de andre barna lov å forsyne seg.

Eksamen er over for avgangselevene våre, og dette ble også markert med taler og kake. Tre av dem (søsken) reiser hjem til landsbyen sin for å bo sammen med ei tante frem til januar, når de får vite hvilken videregående skole de kommer inn på. Fjerdemann kommer til å bo på barnehjemmet ei stund til, ettersom det ikke er avklart enda, om forholdene hos slektningene er bra nok til at han kan reise hjem til landsbyen sin.

Fresha, Mercy, Evans og Martin får hjelp til å skjære "good bye" kaka si av Joyce Mudasia.

En dag i giraffe parken

Ikke så langt fra oss ligger giraffeparken, hvor det bor 9 flotte dyr. Dette er noen fascinerende langbeinte dyr, som kom helt inntil oss. Vi kunne stå rett ved siden av og klappe dem på hodet, måtte bare passe oss litt så vi ikke fikk en killevink av dem, de har jo skikkelig kraft i den lange halsen!

Vi fikk utdelt fór som de spiste med stor appetitt!

Hmmm...lyst på en kos, eller...??

Ja, hvorfor ikke!? Kom hit da, så skal du få et skikkelig kyss!!

Herrrligt!!

Litt oppdatering...

Har vært dårlig med blogging i det siste, og det skyldes nok både at vi har hatt det utrolig travelt, dårlig nett og inspirasjonen til å skrive har kanskje ikke vært til stede når tilgangen på nettet har vært til stede ;-) Men her kommer det iallefall en liten oppdatering på den siste måneden.
Vi har ikke hatt mulighet til å treffe Janet siden vi kom ned igjen til Kenya i august og det har gitt oss skikkelig dårlig samvittighet, for vi vet at hun har hatt det litt tøft. Nehema er veldig astmatisk, og er til tider veldig dårlig. Nå når det er regntid her nede, blir det ofte ganske kaldt, og det lille skuret de bor i er ikke særlig vindtett, det er rått og guffent rett og slett. For et astmatisk barn er ikke dette bra i det hele tatt, så hun har vært mye syk. Har gitt henne litt ekstra til medisiner, i tillegg til husleien og penger til mat. For de pengene hun får fra oss (Hjelpe-kontoen) dekker hun også skoleutgifter til nevøen sin på 12 (Calvin, på bildet under) og søsteren som går i 8.klasse. Begge to bor hos Janet.

Tvillingene er nå blitt 1 år og er nydelige! Samuel har begynt å gå, og Nehema slapp seg da de var på besøk hos oss en dag. Ingen har godt av å bare ta imot penger når en er arbeidsfør, så vi prøver å finne ut hvilke muligheter Janet har til å skaffe seg inntekter selv, nå når barna har rundet året. Hun gikk på college for noen år siden for å bli syerske, men måtte slutte fordi hun ikke hadde nok skolepenger. Håpet vårt er kunne hjelpe henne til å ta opp igjen syingen, evt sende henne på et kurs/skole og så få kjøpt en symaskin så hun kan skaffe seg et levebrød. Drømmen vår er også å se henne flytte ut av slummen...

Klærne til begge kommer fra Norge. Kanskje noen som kjenner de igjen??

David er nokså betatt av disse hjerteknuserne, og denne gang fikk vi til og med lov å holde dem ei stund, uten at de hylte! Sist gang vi så dem var de i en periode hvor de var redd alle fremmede, og synet av hvite var nok ganske fryktinngytende, for de hylte bare vi nærmet oss!!

Som sagt så har høsten vært hektisk og på barnehjemmet står oppgavene i kø. Ettersom alt er mye større nå, med et mye større bygg, flere barn som skal inn, en skole som er i gang og en stor flott hall, så har det vært viktig med litt ny organisering. Joyce, som før var leder for barnehjemmet er nå blitt over-all-leader for hele Good Hope landsbyen, i et lederteam sammen med Bjørn Kjetil og meg. Bjørn Kjetil har hovedansvar for all økonomi, for byggene og vaktene/sikkerheten. Nancy som til nå har vært eneste "mammy" på barnehjemmet, skal trenes til å bli leder/manager. Det vil si at hun skal inn i et større ansvar for å lage budsjetter for driften og ikke minst lære å forholde seg til det, lære å jobbe målrettet, planlegge, være leder for tantene/onklene (4 stk), ha den daglige oversikten over alt som skjer +++. Dette er nå min hovedoppgave, å trene henne! Hun er ei dyktig dame, med autoritet og en enorm omsorg for ungene, men trenger nok litt hjelp til organisering. Så vi bruker mye tid på å planlegge økonomien for hver måned, det er ikke bare bare å forstå hvordan et budsjett fungerer..., bestemme hva vi skal prioritere å kjøpe hver måned og handle det inn, og ikke minst arbeidet med med å ta inn nye unger på barnehjemmet.

Nå i november har vi tatt imot 6 nye unger. Dette er barn som vi besøkte i juni, som endelig er på plass. Egentlig kom det 10 barn, men 4 ble sendt tilbake igjen. Koordinatoren hadde tatt med seg barn som vi ikke hadde på lista vår, og som ikke var innenfor kriteriene for å bli tatt inn på barnehjemmet. To av ungene var mye eldre enn de først hadde oppgitt (vi fikk f.eks beskjed om at et barn var 8 år da vi var på besøk i juni. Den dagen hun kom til barnehjemmet sa hun at hun var 9 år, dagen etterpå 10 år, og da vi endelig fikk papirene stod det at hun var 11... Hvem vet hva det står i fødselsattesten?? Det dokumentet fikk vi aldri sett før hun ble tatt med tilbake til bestemoren...) Reglene er at barna skal være helt foreldreløse, i alderen 5-10 år og være hiv-negative. Det var en ganske tøff avgjørelse å sende dem tilbake igjen, å vite at ungene ble både såret og skuffa og vite at de drar tilbake til en vanskelig hverdag der de kom fra. Men reglene er satt ut fra vurderinger og dersom vi skal samarbeide videre med denne koordinatoren er det viktig at han forstår at vi mener det vi sier. Men noen kjekk avgjørelse var det ikke... Vi venter nye unger inn snart, men det tar lang tid å få alle papirene i orden, før det er klart for inntak.

Mombasa

Høsten har vært utrolig travel, med innflytting og alt som følger med det. Ting som ikke virket og som det måtte ordnes opp i, innkjøp av masse nytt til kjøkken og skole, innkjøring av nytt personale, få alle ting på plass både her og der... Ennå er det mye det må ordnes opp i, men vi får ta en ting om gangen. For tiden står Turid på lageret og prøver å få til et visst system der, og Bjørn Kjetil jobber med budsjetter og regnskap...og løper etter rørleggeren...og maser på alle andre som må komme og ordne opp i saker og ting...

Har vært litt hektisk ja, så derfor var det utrolig deilig å sette oss i bilen og dra til kysten i høstferien! Tre deilige dager hvor vi bare slappet av, koblet ut alt og bare koste oss!!

Kristian og David fikk prøve seg på surfing, og fikk ganske godt taket på det etterhvert!

Wasini Island hvor vi spiste lunsj den ene dagen.

Simon fant seg en kano som lå fortøyd,og var veldig fornøyd med å dra på båttur alene. Han sang og skrolla i vei og koste seg skikkelig!

Skikkelig turister...

Båttur med en ekte afrikansk katamaran! Turkis hav, blå himmel, bølgeskvulp og en gjeng som satt og sang "så seile je på Mjøsa, i en sprukken holk..." :-))

Blide damer på stranda som nettopp har solgt mye mer enn jeg hadde bruk for!!

Stram giv akt

Ungene har oppstilling på skoleplassen hver morgen, hvor de har en felles morgensamling før de går til klassen sin. De er utrolig stolte av den nye uniformen sin, og det har de all grunn til, de er kjempefine!

Malere som håndmaler skolens motto, mål og visjon på skoleveggen.

Glade unger som har fått nye fotballdrakter! De er veldig begeistret for det nye området, hvor de kan løpe fritt og spille fotball på et trygt område. Området er ikke planert ennå, men det hindrer ikke barna i å kose seg med fotball!