Nye barn på Good Hope

For ei stund siden var vi igjen ute på landsbygda og hentet 4 nye unger. Vi var i Ukambani, ca 3 timers kjøring øst for Nairobi. Vi var her også i januar i fjor, hvor vi tok imot tre søsken. Dette er et av de tørkeramma områdene i Kenya, hvor kvinnene står opp i to-tiden på natta for å begynne på vandringen etter vann. De går og går, og er ofte ikke tilbake før i 11-12 tiden på dagen, og begynner da å forberede dagens måltid. Det er de heldige. De som har noe å tilberede, de som har nok mais til et helt måltid om dagen. Mange har ikke det, og de går langt for å lete etter litt frukt eller bær å spise.

Vi besøkte en familie hvor bestemor og bestefar tok seg av 7 barnebarn. De hadde en liten åker hvor de dyrket mais og litt kål, men tørken var hard i høst, så de hadde ikke fått noe ut av avlingen. Dermed var det ikke noe på lageret, så de jobbet litt hos naboen og fikk litt mais av ham innimellom. Ellers spiste de mango, som ofte ble plukket før den var moden. Da måtte de koke den, men dette gir igjen problemer med magen... Vi tok imot Naomi 6 år, Ann 8 år og Joyce 9 år. Tre spinkle jenter, spesielt Ann, som har de litt innsunkne øynene og innhulte kinn, typiske trekk på underernæring.

Når vi er på outreach har vi alltid med oss litt mel som vi deler ut til familiene som vi besøker. Gleden og takknemligheten er utrolig stor over de få pakkene de får! Men da vet de iallefall at de har noe å spise de første dagene...

Paul er lillebroren til de tre søskenene vi tok imot i januar. En skjønn liten gutt på fire år som kom løpende mot oss da vi kom. Kjempeklar for å bli med oss! Han sa ha det til bestemor uten problemer, og skjønte nok ikke helt at det kommer til å bli lenge til han ser henne igjen...Sist vi var der, møtte vi ei krokete, gammel bestemor som hadde en enorm byrde å bære ved å ta seg av de 6 foreldreløse barnebarna. Men nå møtte vi ei dame som fremdeles er gammel, men som hadde fått hjelp med den store byrden og dermed kom oppreist og rak i ryggen! Paul var helt i ekstase over å få kjøre bil. Han prata og lo i ett, ingen forsto noe av stammespråket hans, men det hindret ikke gutten i å prate! Det gikk i ett, til han sovna på fanget mitt :-)

Storesøster på 15 hadde fått ei lita jente siden sist vi var der. Ei nydelig jente, og som vanlig når jeg ser en baby, spør jeg om å få lov til å holde henne. Det er greit, men etter en stund ser vi tårer som renner hos den unge moren, og vi skjønner ikke helt hva som er galt. Men det viser seg at hun er kjemperedd for at vi er kommet for å ta babyen hennes...det er jo det hun forbinder oss med...