lørdag 29. mai 2010

"Ooh...so you are back...?...You like it so much here?? You want to come here all the time?" Jeg (Turid) sitter i det lille skuret til Alice, og det er Kim, naboen hennes, som stikker hodet inn i døra. Det er tidlig på formiddagen, og han er allerede sløret i blikket og litt ustø på beina. Han jobber egentlig på et slakteri, men har visst bestemt seg for å bli hjemme denne dagen, som så mange andre dager... Ja, jeg liker meg veldig godt her, sier jeg, og får et stort smil i retur, og mange forsikringer om at jeg er veldig velkommen, før han forsvinner ut igjen. Ikke så lenge etter er han tilbake igjen, med sort hatt på hodet, hawaii-skjorte og regnbuefarga speilbriller. "Syns du jeg er tøff? Var disse brillene tøffe??" Vi små-ler alle sammen og før vi får svart har han egentlig kommet frem til konklusjonen selv, om at sjansen er stor for at han vil bli tatt for å være innbruddstyv. Brillene går av og på, og han er veldig i tvil om han likevel skal ta sjansen på å gå med hatt og solbriller...han føler seg jo så kul... Omsider går han, uten brillene, og vi kan begynne på strikkeopplæringen, som er grunnen til dagens besøk!

Jeg møtte Alice for noen måneder siden, og har besøkt henne en del ganger siden. Hun bor i et blikkskur i et dårlig område på vei opp mot barnehjemmet, sammen med tvilling-guttene sine på 8 måneder og den eldste datteren på 15. Hun har bodd sammen med mannen sin i alle år, men da hun ble gravid med tvillingene, forsvant han. Ingen fast jobb og store forpliktelser er tøft, og da er det lett for kenyanske menn å bare stikke av. Her er det ikke noe sosialsystem som tar vare på befolkningen, ingen arbeidsledighetstrygd eller barnetrygd, så livet er beintøft for mange. Alice tjente litt penger på å selge mat langs veien før hun fikk tvillingene, nok til å dekke husleien for skuret og litt mat. Men etter fødselen har det vært vanskelig å jobbe igjen. Hun har vært avhengig av å få mat av naboene sine, som delte med henne når de hadde noe de kunne avse. De dagene de kun hadde nok til seg selv, la hun seg tidlig, for å slippe å være våken og kjenne på sulten... Hun hadde ikke madrass, så hun lå på noen tynne aviser med klær og et lite teppe over seg og babyene...



Eldste datteren Lucy med Anthony på fanget og Alice med Stanley.


Første gang jeg så tvillingene var de bittesmå og syltynne, Alice hadde mistet melken og hadde ellers lite å tilby dem. Men takket være glade givere har vi kunnet kjøpe seng, madrass og teppe til henne, og også gitt dem penger til mat. Lucy ligger på gulvet på to puter, der er det akkurat plass til henne, mellom to stoler og et lite bord. Guttene har vokst og ser nå sunne og friske ut!


De siste gangene jeg har vært på besøk har jeg lært både Lucy og Alice å hekle og strikke. De prøver iherdig og forbedrer seg stadig. Og jeg, som nettopp har lært å hekle selv, prøver å ligge et hode foran slik at jeg har noe å lære bort :-) Tenk om de kunne bli så flinke at de kunne selge noe, og tjene litt penger til livets opphold!!


Mens vi holdt på med strikkeopplæring, satt tvillingene ute på en striesekk, mens nabogutten Victor så etter dem. Med både klær og sko fra Norge er de velkledde og fine, og for anledningen også rene!


Ingen kommentarer: